9. juni 2010

Tegneserieføljetong! Del 2

Her er andre del av tegneserien jeg lager.

8. juni 2010

Tegneserieføljetong! Del 1

Etter å ha lest masse tegneserier bestemte jeg meg for å lage min egen... En litt barnslig tegneserie om da jeg og lillesøster Stine lekte sammen.


Her leker vi med kongler, og alt er fint og idyllisk - men hva skjer så? Hvorfor ødelegger Stine leken? Følg med videre!

4. juni 2010

Bursdagsglemsel

For en liten stund siden var jeg i Budapest med koret mitt. En av dagene var bursdagen min, og jeg visste noen visste det, så jeg gledet meg litt. Dagen kom, og timene gikk – og ingen husket det likevel. Etter hvert som dagen gikk ble jeg mer og mer skuffet. På kvelden dro vi på et kortreff, der vi sang sammen med et finsk og flere ungarske kor. Det var gøy, og jeg glemte nesten at jeg hadde bursdag og burde være trist for at ingen husket det. Men så var det middag, og innimellom noen samtaler kom det litt stillhet og bursdagstristhet. Et band spilte, flere våget seg utpå dansegulvet. Folk sang med og klappet. Lystige samtaler. Bandet som spilte i bakgrunnen stoppet opp litt, og begynner igjen. Det er noe litt kjent med melodien de spiller. Og så reiser alle seg – det er bursdagssangen! Alle øyne er rettet mot meg! Nordmenn, finner og ungarere står alle og synger til meg. Jeg får klump i halsen. Det er nesten litt teit så rørt jeg blir, men det blir jeg. Det er nesten så tårene triller. Men bare nesten. Så tvinges jeg frem for å takke, jeg mimer takk med leppene, neier litt og lister meg tilbake.

En ungarer klapper meg på skulderen og sier gratulerer med dagen (på et eller annet språk). Og så kommer dirigenten, en liten ungarer med fin snurrbart, og ber meg til dans. Det er selvfølgelig polka, som man sikkert skulle ha lært på skolen en gang. Jeg prøver så godt jeg kan å la meg føre, men det er ikke så lett når man ikke vet hvordan man skal bevege seg frem og tilbake. Men det kommer etter hvert. Han spør hvor gammel jeg er, om jeg er gift og har barn, når vi skal dra og om jeg studerer. En ganske innholdsrik prat, mens jeg sliter meg rundt og prøver å følge hans bevegelser. Etter en evighet slutter musikken, og jeg takker for dansen, mens han tar armen min i sin og leder meg tilbake på riktig måte. Jeg segner sammen på stolen min (polka er veldig slitsomt), og foran meg står det en nyåpnet flaske med øl – en bursdagsgave fra en i koret mitt. Det finske koret benytter anledningen til å synge noen sanger for nordmennene – only you på finsk. Etterpå beveger jeg meg over dansegulvet for å komme meg på toalettet, men blir stoppet i døra. En stor finne tar tak i skuldrene mine og ser på meg. Han er fremdeles litt rød i det skallede fjeset sitt, mens han spør på svensk/finsk om jeg har fødselsdag. Ja, svarer jeg, mens jeg funderer på hvor jeg skal ha armene mine. Jeg finner ut at det kan være lurt å ta tak i ham også, og tar et litt halvslapt grep rundt albuene hans. Det virker ikke så smart som jeg først trodde, så jeg slipper. ”Hvor gammal är du da?” ”Tjuefire,” sier jeg. ”Tjugofyra?! Är du så gammal? Du ser jo ut som en liten flicka!” (Det er faktisk en vanlig bemerkning jeg får..(annen klassisk kommentar: ”Where did you get that youngster?”)). Også han innleder en lengre samtale med meg, om hvor jeg bor, hva jeg studerer og så videre. Jeg glemmer i forfjamselsen å spørre om noe tilbake, og kommer meg til slutt på do. Fornøyd over nok en gang å bli husket.

3. juni 2010

Epileptic

Epileptic av franske David B. er den siste tegneserieromanen jeg har lest. Den er lang, og mørk og tung. En veldig personlig fortelling om sin egen og familiens kamp mot storebrorens epilepsi som til slutt spiser ham helt opp og blir en del av både broren og familien. En evig leten gjennom alt innen alternativ medisin, og til slutt et forsøk på å leve med de dype sporene sykdommen har satt, både i forfatteren, broren og hele familien. Broren, Jean-Christophe, var hardt rammet av epilepsi, med tre anfall om dagen. David B foreslår at sykdommen "fikk lov" til å ta over livet til Jean-Christophe fordi han var svak og ikke hadde lyst til å bli voksen, men fortsette å bli tatt vare på og bo hos foreldrene. Boken er en av de tyngre tegneserieromanene jeg har lest, både på grunn av det dystre temaet, men også fordi det blir viet stor plass til gjennomgang av diverse alternative behandlere og rare drømmer. Drømmene og behandlerne kunne til tider virke endeløse...

Forfatteren er veldig ærlig, og legger ikke skjul på personlige detaljer - hverken om seg selv eller familien.  Det kan til tider virke nesten ondskapsfullt, hva han legger ut om av svakheter. Men så kommer det like negative detaljer om ham selv. Og det hele er til tider ubehagelig, men også gripende lesning. Jeg tenker på konfliktene rundt Knausgård-bøkene, der også personlige liv brettes ut for offentligheten, men forsvares på grunn av stor litteratur (jeg har ikke lest dem). Og jeg lurer på om familien har godtatt dette. Gjennom hele boken er det en slags metasamtale, om bokens tilblivelse, og diskusjoner med familien om ting som kan tas med og som bør utebli. Men i disse samtalene trekker jo David B frem nettopp de tingene f.eks moren ikke vil at skal stå i boken. Samtidig trekker han også inn hennes perspektiv, og fortellingen taler ikke bare David Bs stemme, men hele familiens. Forordet er i tillegg skrevet av den yngste søsteren, og hun skriver at hun er stolt over verket, og at han alltid har vært opptatt av å rekonstruere historier helt korrekt, helt på detaljnivå. Og det bærer boken også preg av. Det er også en del andre som får gjennomgå, særlig alternative behandlere og folk i alternative samfunn, men disse har kanskje fortjent hva de får..? Det er uvanlig lesning, med innblikk i et liv, flere liv, usensurert. Tegningene er også veldig spesielle. Mørke, dystre, av og til nesten barnslige, og også veldig detaljerte. Av og til kan de intrikate tegningene også gjøre det tyngre å lese, med mange snakkebobler i uviss rekkefølge og en komplisert tegning uten historie. Men den anbefales absolutt.

30. mai 2010

Tegneserieromaner og religion

Craig Thompson er en av de etterhvert mange tegneserieskaperne som skriver tegneserieromaner. Ofte vakre, skumle, ekle bøker med en lengre historie enn de korte, morsomme vi er vant til fra tegneserieblader. Tepper er en selvbiografisk bok om Thompsons første kjærlighet, ei jente han møtte på kristenleir. Vi får et innblikk i hans ikke så idylliske barndom, med mobbing, overgrep og streng, kristen moralisme, og hans forsøk på å rømme gjennom tegningene. Barndommen er bakteppet for Craigs møte med Raina, men forholdet til broren er også et tema i boken. Det er en rørende bok med fine svart-hvit-tegninger, som drar oss ned i mørket og opp i forelskelsen. Thompsons forhold til religion er spennende lesning, og hans tro blir behandlet gjennom boken - tro som et håp om en utvei fra en vanskelig hverdag, men også som noe som holder igjen og gjør hverdagen vanskelig.

Det minner om Lene Asks erfaringer med en religiøs oppvekst i den kortere "Hitler, Jesus og farfar". Her skriver hun også om sitt oppgjør med religion og sin leten etter den forsvunne farfaren, en tysk soldat som gjorde hennes bestemor gravid under krigen, men så forsvant. Hun tegner naive tegninger som er veldig virkningsfulle og formidler historien godt. Også Lene mister barnetroen, og vil ta et oppgjør med det religiøse, men får det ikke til, av hensyn til en annens tro. Jeg har hørt rykter om at boken ikke er så selvbiografisk som den fremstår, men det gjør ingen ting, det er en søt liten historie uansett.

Rabbinerens Katt er en annen tegneserie som tar opp temaet religion og tvil. Boken ser ut som en barnebok, men inneholder den fineste tegneserien jeg har lest! Den er morsom, kritisk og vakker, med skjelvende tegninger og få snakkebobler. Den handler om katten til en rabbiner i 1930-tallets Algerie, og dens erfaringer, bl.a. dens kjærlighet til eierinnen, Zlabya, den nydelige datteren til rabbineren. Rabbineren har også en papegøye, og Zlabya klager over at papegøyen, som ikke har noe å si, skråler i vei, mens katten, som kunne fortalt mange fantastiske historier, er helt stum. Rabbineren, på den annen side, mener det er best slik. En dag spiser katten den skrålete papegøyen og får talens gave! Men den begynner det hele med å lyve om at den ikke har spist papegøyen, og rabbineren vil ikke la katten utøve dårlig påvirkning på Zlabya, så den nekter katten å være hos datteren. Det er ikke noe annet katten heller vil, enn å være hos Zlabya som stryker den så kjærlig, og rabbineren går med på å la katten være hos datteren hvis den først lærer om jødedommen og gjennomgår bar mitzva. Her begynner historien, med rabbineren og kattens diskusjoner om religion og gud og alt mulig annet. Katten er tydelig belest, og et smart dyr, som ikke lar seg overbevise av hva som helst. Dens religionskritikk og hån av store religiøse autoriteter er veldig festelig, og har en dypere diskusjon av religion enn de fleste tegneserier jeg har lest. Det er morsom religionskritikk uansett medium, faktisk. Katten er herlig ufordragelig og selvopptatt, og jeg elsket hele boken. Jeg er henrykt over å oppdage at det finnes en toer! (I aftenposten i dag så jeg en anmeldelse av en tegneserieversjon av "Den lille prinsen" - som jeg har vært svært skeptisk til, siden jeg er så glad i orginalen - og oppdaget til min forskrekkelse at det var Joann Sfar som hadde skrevet den også! Så kanskje jeg må gi den en sjanse..)

26. mai 2010

Magnoliaen blomstrer!

...og det har den visst gjort en stund, uten at jeg har vært i Botanisk hage og luktet på dem. De vakre trærne i mange fasonger med store, hvite eller rosa blomster som lukter herlig! Magnoliatrærne er blant de første plantene som utviklet blomster, og er veldig gamle. I Botanisk hage har de mange forskjellige sorter i arboriet, der det er utallige typer trær, men det største magnoliatreet jeg har sett befinner seg utenfor Nationalbiblioteket. Men det finnes sikket mye større trær enn det.

Tidlig på våren, i Botanisk hage, henger botanikerne opp lapper om hvor i hagen det blomstrer til en hver tid. Det første som blomstrer, så tidlig som i mars, er japansk trollhassel, hamamelis japanico. Det er herlig å få en liten forsmak på våren, med rare, gule og rosa blomster midt i snøen.

Men nå er det altså magnoliaen sin tur. Og mange andre. De blomstrer til og med snart av. Så jeg fortet meg å tegne noen magnoliaer som ikke visner med det første.