Tegneserieføljetong! Del 2

Her er andre del av tegneserien jeg lager.

Tegneserieføljetong! Del 1

Etter å ha lest masse tegneserier bestemte jeg meg for å lage min egen... En litt barnslig tegneserie om da jeg og lillesøster Stine lekte sammen.

Her leker vi med kongler, og alt er fint og idyllisk - men hva skjer så? Hvorfor ødelegger Stine leken? Følg med videre!

Epileptic

Epileptic av franske David B. er den siste tegneserieromanen jeg har lest. Den er lang, og mørk og tung. En veldig personlig fortelling om sin egen og familiens kamp mot storebrorens epilepsi som til slutt spiser ham helt opp og blir en del av både broren og familien. En evig leten gjennom alt innen alternativ medisin, og til slutt et forsøk på å leve med de dype sporene sykdommen har satt, både i forfatteren, broren og hele familien. Broren, Jean-Christophe, var hardt rammet av epilepsi, med tre anfall om dagen. David B foreslår at sykdommen "fikk lov" til å ta over livet til Jean-Christophe fordi han var svak og ikke hadde lyst til å bli voksen, men fortsette å bli tatt vare på og bo hos foreldrene. Boken er en av de tyngre tegneserieromanene jeg har lest, både på grunn av det dystre temaet, men også fordi det blir viet stor plass til gjennomgang av diverse alternative behandlere og rare drømmer. Drømmene og behandlerne kunne til tider virke endeløse...

Forfatteren er veldig ærlig, og legger ikke skjul på personlige detaljer - hverken om seg selv eller familien.  Det kan til tider virke nesten ondskapsfullt, hva han legger ut om av svakheter. Men så kommer det like negative detaljer om ham selv. Og det hele er til tider ubehagelig, men også gripende lesning. Jeg tenker på konfliktene rundt Knausgård-bøkene, der også personlige liv brettes ut for offentligheten, men forsvares på grunn av stor litteratur (jeg har ikke lest dem). Og jeg lurer på om familien har godtatt dette. Gjennom hele boken er det en slags metasamtale, om bokens tilblivelse, og diskusjoner med familien om ting som kan tas med og som bør utebli. Men i disse samtalene trekker jo David B frem nettopp de tingene f.eks moren ikke vil at skal stå i boken. Samtidig trekker han også inn hennes perspektiv, og fortellingen taler ikke bare David Bs stemme, men hele familiens. Forordet er i tillegg skrevet av den yngste søsteren, og hun skriver at hun er stolt over verket, og at han alltid har vært opptatt av å rekonstruere historier helt korrekt, helt på detaljnivå. Og det bærer boken også preg av. Det er også en del andre som får gjennomgå, særlig alternative behandlere og folk i alternative samfunn, men disse har kanskje fortjent hva de får..? Det er uvanlig lesning, med innblikk i et liv, flere liv, usensurert. Tegningene er også veldig spesielle. Mørke, dystre, av og til nesten barnslige, og også veldig detaljerte. Av og til kan de intrikate tegningene også gjøre det tyngre å lese, med mange snakkebobler i uviss rekkefølge og en komplisert tegning uten historie. Men den anbefales absolutt.

Tegneserieromaner og religion

Craig Thompson er en av de etterhvert mange tegneserieskaperne som skriver tegneserieromaner. Ofte vakre, skumle, ekle bøker med en lengre historie enn de korte, morsomme vi er vant til fra tegneserieblader. Tepper er en selvbiografisk bok om Thompsons første kjærlighet, ei jente han møtte på kristenleir. Vi får et innblikk i hans ikke så idylliske barndom, med mobbing, overgrep og streng, kristen moralisme, og hans forsøk på å rømme gjennom tegningene. Barndommen er bakteppet for Craigs møte med Raina, men forholdet til broren er også et tema i boken. Det er en rørende bok med fine svart-hvit-tegninger, som drar oss ned i mørket og opp i forelskelsen. Thompsons forhold til religion er spennende lesning, og hans tro blir behandlet gjennom boken - tro som et håp om en utvei fra en vanskelig hverdag, men også som noe som holder igjen og gjør hverdagen vanskelig.

Det minner om Lene Asks erfaringer med en religiøs oppvekst i den kortere "Hitler, Jesus og farfar". Her skriver hun også om sitt oppgjør med religion og sin leten etter den forsvunne farfaren, en tysk soldat som gjorde hennes bestemor gravid under krigen, men så forsvant. Hun tegner naive tegninger som er veldig virkningsfulle og formidler historien godt. Også Lene mister barnetroen, og vil ta et oppgjør med det religiøse, men får det ikke til, av hensyn til en annens tro. Jeg har hørt rykter om at boken ikke er så selvbiografisk som den fremstår, men det gjør ingen ting, det er en søt liten historie uansett.

Rabbinerens Katt er en annen tegneserie som tar opp temaet religion og tvil. Boken ser ut som en barnebok, men inneholder den fineste tegneserien jeg har lest! Den er morsom, kritisk og vakker, med skjelvende tegninger og få snakkebobler. Den handler om katten til en rabbiner i 1930-tallets Algerie, og dens erfaringer, bl.a. dens kjærlighet til eierinnen, Zlabya, den nydelige datteren til rabbineren. Rabbineren har også en papegøye, og Zlabya klager over at papegøyen, som ikke har noe å si, skråler i vei, mens katten, som kunne fortalt mange fantastiske historier, er helt stum. Rabbineren, på den annen side, mener det er best slik. En dag spiser katten den skrålete papegøyen og får talens gave! Men den begynner det hele med å lyve om at den ikke har spist papegøyen, og rabbineren vil ikke la katten utøve dårlig påvirkning på Zlabya, så den nekter katten å være hos datteren. Det er ikke noe annet katten heller vil, enn å være hos Zlabya som stryker den så kjærlig, og rabbineren går med på å la katten være hos datteren hvis den først lærer om jødedommen og gjennomgår bar mitzva. Her begynner historien, med rabbineren og kattens diskusjoner om religion og gud og alt mulig annet. Katten er tydelig belest, og et smart dyr, som ikke lar seg overbevise av hva som helst. Dens religionskritikk og hån av store religiøse autoriteter er veldig festelig, og har en dypere diskusjon av religion enn de fleste tegneserier jeg har lest. Det er morsom religionskritikk uansett medium, faktisk. Katten er herlig ufordragelig og selvopptatt, og jeg elsket hele boken. Jeg er henrykt over å oppdage at det finnes en toer! (I aftenposten i dag så jeg en anmeldelse av en tegneserieversjon av "Den lille prinsen" - som jeg har vært svært skeptisk til, siden jeg er så glad i orginalen - og oppdaget til min forskrekkelse at det var Joann Sfar som hadde skrevet den også! Så kanskje jeg må gi den en sjanse..)

Alt for tegneserier!

Tegneserier er et spennende medium. De kan formidle alt mulig, og på helt andre måter enn andre ting. Noe som ikke egentlig er morsomt i seg selv kan plutselig bli hysterisk morsomt i en tegneserie. Men de kan også formidle historier med dystre eller viktige tema. Jeg har nærmest vokst opp med tegneserier, Pappa hadde en masse Lucky Lucke, Asterix og Sprint under trappa, og der satt jeg mye og leste. Fra tegneserier har jeg lært mye om den ville vesten, Romerriket og andre ting. Og jeg fortsetter å lære fra tegneserier. Jeg tror ikke det finnes et eneste tema de ikke kan ta opp.

På Serieteket på det Deichmanske Bibliotek kan man få lånt alt mulig. Der har jeg lånt en av en tegneserietegner, Guy Delise, som ble med kona og msf (leger uten grenser) til Burma (Burma Cronicles, tror jeg den het). En veldig søt tegneserie, med naive tegninger og komiske situasjoner, men også en dyster bakhistorie i Burmas situasjon. Der fant jeg også "The Photographer", enda en mann som ble med msf på tur, til Afghanistan denne gangen. Denne består av både tegninger og bilder, og beskriver fotografens reise i Afghanistan og de menneskene han møter på der. En veldig spesiell bok. De vakre og skremmende bildene gjør at historien kommer så mye nærmere, og man får et annet bilde av Afghanistan enn man får i media. Her ser en de vakre delene av Afghanistan; flotte fjell, nydelige utsikter. Og mørke menn. Men også menn som smiler og leker med barna sine. Og ganske få damer...
Det finnes massevis av spennende, morsomme, grusomme, rare, sære, triste, tragiske, gode, dårlige tegneserier! Eller graphic novels, som noen liker å kalle det.