Epileptic

Epileptic av franske David B. er den siste tegneserieromanen jeg har lest. Den er lang, og mørk og tung. En veldig personlig fortelling om sin egen og familiens kamp mot storebrorens epilepsi som til slutt spiser ham helt opp og blir en del av både broren og familien. En evig leten gjennom alt innen alternativ medisin, og til slutt et forsøk på å leve med de dype sporene sykdommen har satt, både i forfatteren, broren og hele familien. Broren, Jean-Christophe, var hardt rammet av epilepsi, med tre anfall om dagen. David B foreslår at sykdommen "fikk lov" til å ta over livet til Jean-Christophe fordi han var svak og ikke hadde lyst til å bli voksen, men fortsette å bli tatt vare på og bo hos foreldrene. Boken er en av de tyngre tegneserieromanene jeg har lest, både på grunn av det dystre temaet, men også fordi det blir viet stor plass til gjennomgang av diverse alternative behandlere og rare drømmer. Drømmene og behandlerne kunne til tider virke endeløse...

Forfatteren er veldig ærlig, og legger ikke skjul på personlige detaljer - hverken om seg selv eller familien.  Det kan til tider virke nesten ondskapsfullt, hva han legger ut om av svakheter. Men så kommer det like negative detaljer om ham selv. Og det hele er til tider ubehagelig, men også gripende lesning. Jeg tenker på konfliktene rundt Knausgård-bøkene, der også personlige liv brettes ut for offentligheten, men forsvares på grunn av stor litteratur (jeg har ikke lest dem). Og jeg lurer på om familien har godtatt dette. Gjennom hele boken er det en slags metasamtale, om bokens tilblivelse, og diskusjoner med familien om ting som kan tas med og som bør utebli. Men i disse samtalene trekker jo David B frem nettopp de tingene f.eks moren ikke vil at skal stå i boken. Samtidig trekker han også inn hennes perspektiv, og fortellingen taler ikke bare David Bs stemme, men hele familiens. Forordet er i tillegg skrevet av den yngste søsteren, og hun skriver at hun er stolt over verket, og at han alltid har vært opptatt av å rekonstruere historier helt korrekt, helt på detaljnivå. Og det bærer boken også preg av. Det er også en del andre som får gjennomgå, særlig alternative behandlere og folk i alternative samfunn, men disse har kanskje fortjent hva de får..? Det er uvanlig lesning, med innblikk i et liv, flere liv, usensurert. Tegningene er også veldig spesielle. Mørke, dystre, av og til nesten barnslige, og også veldig detaljerte. Av og til kan de intrikate tegningene også gjøre det tyngre å lese, med mange snakkebobler i uviss rekkefølge og en komplisert tegning uten historie. Men den anbefales absolutt.