Flyttet!

Bloggen er nå flyttet til www.tiriltungetale.wordpress.com

Tegneserieføljetong! Del 2

Her er andre del av tegneserien jeg lager.

Tegneserieføljetong! Del 1

Etter å ha lest masse tegneserier bestemte jeg meg for å lage min egen... En litt barnslig tegneserie om da jeg og lillesøster Stine lekte sammen.

Her leker vi med kongler, og alt er fint og idyllisk - men hva skjer så? Hvorfor ødelegger Stine leken? Følg med videre!

Bursdagsglemsel

For en liten stund siden var jeg i Budapest med koret mitt. En av dagene var bursdagen min, og jeg visste noen visste det, så jeg gledet meg litt. Dagen kom, og timene gikk – og ingen husket det likevel. Etter hvert som dagen gikk ble jeg mer og mer skuffet. På kvelden dro vi på et kortreff, der vi sang sammen med et finsk og flere ungarske kor. Det var gøy, og jeg glemte nesten at jeg hadde bursdag og burde være trist for at ingen husket det. Men så var det middag, og innimellom noen samtaler kom det litt stillhet og bursdagstristhet. Et band spilte, flere våget seg utpå dansegulvet. Folk sang med og klappet. Lystige samtaler. Bandet som spilte i bakgrunnen stoppet opp litt, og begynner igjen. Det er noe litt kjent med melodien de spiller. Og så reiser alle seg – det er bursdagssangen! Alle øyne er rettet mot meg! Nordmenn, finner og ungarere står alle og synger til meg. Jeg får klump i halsen. Det er nesten litt teit så rørt jeg blir, men det blir jeg. Det er nesten så tårene triller. Men bare nesten. Så tvinges jeg frem for å takke, jeg mimer takk med leppene, neier litt og lister meg tilbake.

En ungarer klapper meg på skulderen og sier gratulerer med dagen (på et eller annet språk). Og så kommer dirigenten, en liten ungarer med fin snurrbart, og ber meg til dans. Det er selvfølgelig polka, som man sikkert skulle ha lært på skolen en gang. Jeg prøver så godt jeg kan å la meg føre, men det er ikke så lett når man ikke vet hvordan man skal bevege seg frem og tilbake. Men det kommer etter hvert. Han spør hvor gammel jeg er, om jeg er gift og har barn, når vi skal dra og om jeg studerer. En ganske innholdsrik prat, mens jeg sliter meg rundt og prøver å følge hans bevegelser. Etter en evighet slutter musikken, og jeg takker for dansen, mens han tar armen min i sin og leder meg tilbake på riktig måte. Jeg segner sammen på stolen min (polka er veldig slitsomt), og foran meg står det en nyåpnet flaske med øl – en bursdagsgave fra en i koret mitt. Det finske koret benytter anledningen til å synge noen sanger for nordmennene – only you på finsk. Etterpå beveger jeg meg over dansegulvet for å komme meg på toalettet, men blir stoppet i døra. En stor finne tar tak i skuldrene mine og ser på meg. Han er fremdeles litt rød i det skallede fjeset sitt, mens han spør på svensk/finsk om jeg har fødselsdag. Ja, svarer jeg, mens jeg funderer på hvor jeg skal ha armene mine. Jeg finner ut at det kan være lurt å ta tak i ham også, og tar et litt halvslapt grep rundt albuene hans. Det virker ikke så smart som jeg først trodde, så jeg slipper. ”Hvor gammal är du da?” ”Tjuefire,” sier jeg. ”Tjugofyra?! Är du så gammal? Du ser jo ut som en liten flicka!” (Det er faktisk en vanlig bemerkning jeg får..(annen klassisk kommentar: ”Where did you get that youngster?”)). Også han innleder en lengre samtale med meg, om hvor jeg bor, hva jeg studerer og så videre. Jeg glemmer i forfjamselsen å spørre om noe tilbake, og kommer meg til slutt på do. Fornøyd over nok en gang å bli husket.

Epileptic

Epileptic av franske David B. er den siste tegneserieromanen jeg har lest. Den er lang, og mørk og tung. En veldig personlig fortelling om sin egen og familiens kamp mot storebrorens epilepsi som til slutt spiser ham helt opp og blir en del av både broren og familien. En evig leten gjennom alt innen alternativ medisin, og til slutt et forsøk på å leve med de dype sporene sykdommen har satt, både i forfatteren, broren og hele familien. Broren, Jean-Christophe, var hardt rammet av epilepsi, med tre anfall om dagen. David B foreslår at sykdommen "fikk lov" til å ta over livet til Jean-Christophe fordi han var svak og ikke hadde lyst til å bli voksen, men fortsette å bli tatt vare på og bo hos foreldrene. Boken er en av de tyngre tegneserieromanene jeg har lest, både på grunn av det dystre temaet, men også fordi det blir viet stor plass til gjennomgang av diverse alternative behandlere og rare drømmer. Drømmene og behandlerne kunne til tider virke endeløse...

Forfatteren er veldig ærlig, og legger ikke skjul på personlige detaljer - hverken om seg selv eller familien.  Det kan til tider virke nesten ondskapsfullt, hva han legger ut om av svakheter. Men så kommer det like negative detaljer om ham selv. Og det hele er til tider ubehagelig, men også gripende lesning. Jeg tenker på konfliktene rundt Knausgård-bøkene, der også personlige liv brettes ut for offentligheten, men forsvares på grunn av stor litteratur (jeg har ikke lest dem). Og jeg lurer på om familien har godtatt dette. Gjennom hele boken er det en slags metasamtale, om bokens tilblivelse, og diskusjoner med familien om ting som kan tas med og som bør utebli. Men i disse samtalene trekker jo David B frem nettopp de tingene f.eks moren ikke vil at skal stå i boken. Samtidig trekker han også inn hennes perspektiv, og fortellingen taler ikke bare David Bs stemme, men hele familiens. Forordet er i tillegg skrevet av den yngste søsteren, og hun skriver at hun er stolt over verket, og at han alltid har vært opptatt av å rekonstruere historier helt korrekt, helt på detaljnivå. Og det bærer boken også preg av. Det er også en del andre som får gjennomgå, særlig alternative behandlere og folk i alternative samfunn, men disse har kanskje fortjent hva de får..? Det er uvanlig lesning, med innblikk i et liv, flere liv, usensurert. Tegningene er også veldig spesielle. Mørke, dystre, av og til nesten barnslige, og også veldig detaljerte. Av og til kan de intrikate tegningene også gjøre det tyngre å lese, med mange snakkebobler i uviss rekkefølge og en komplisert tegning uten historie. Men den anbefales absolutt.