Bursdagsglemsel

For en liten stund siden var jeg i Budapest med koret mitt. En av dagene var bursdagen min, og jeg visste noen visste det, så jeg gledet meg litt. Dagen kom, og timene gikk – og ingen husket det likevel. Etter hvert som dagen gikk ble jeg mer og mer skuffet. På kvelden dro vi på et kortreff, der vi sang sammen med et finsk og flere ungarske kor. Det var gøy, og jeg glemte nesten at jeg hadde bursdag og burde være trist for at ingen husket det. Men så var det middag, og innimellom noen samtaler kom det litt stillhet og bursdagstristhet. Et band spilte, flere våget seg utpå dansegulvet. Folk sang med og klappet. Lystige samtaler. Bandet som spilte i bakgrunnen stoppet opp litt, og begynner igjen. Det er noe litt kjent med melodien de spiller. Og så reiser alle seg – det er bursdagssangen! Alle øyne er rettet mot meg! Nordmenn, finner og ungarere står alle og synger til meg. Jeg får klump i halsen. Det er nesten litt teit så rørt jeg blir, men det blir jeg. Det er nesten så tårene triller. Men bare nesten. Så tvinges jeg frem for å takke, jeg mimer takk med leppene, neier litt og lister meg tilbake.

En ungarer klapper meg på skulderen og sier gratulerer med dagen (på et eller annet språk). Og så kommer dirigenten, en liten ungarer med fin snurrbart, og ber meg til dans. Det er selvfølgelig polka, som man sikkert skulle ha lært på skolen en gang. Jeg prøver så godt jeg kan å la meg føre, men det er ikke så lett når man ikke vet hvordan man skal bevege seg frem og tilbake. Men det kommer etter hvert. Han spør hvor gammel jeg er, om jeg er gift og har barn, når vi skal dra og om jeg studerer. En ganske innholdsrik prat, mens jeg sliter meg rundt og prøver å følge hans bevegelser. Etter en evighet slutter musikken, og jeg takker for dansen, mens han tar armen min i sin og leder meg tilbake på riktig måte. Jeg segner sammen på stolen min (polka er veldig slitsomt), og foran meg står det en nyåpnet flaske med øl – en bursdagsgave fra en i koret mitt. Det finske koret benytter anledningen til å synge noen sanger for nordmennene – only you på finsk. Etterpå beveger jeg meg over dansegulvet for å komme meg på toalettet, men blir stoppet i døra. En stor finne tar tak i skuldrene mine og ser på meg. Han er fremdeles litt rød i det skallede fjeset sitt, mens han spør på svensk/finsk om jeg har fødselsdag. Ja, svarer jeg, mens jeg funderer på hvor jeg skal ha armene mine. Jeg finner ut at det kan være lurt å ta tak i ham også, og tar et litt halvslapt grep rundt albuene hans. Det virker ikke så smart som jeg først trodde, så jeg slipper. ”Hvor gammal är du da?” ”Tjuefire,” sier jeg. ”Tjugofyra?! Är du så gammal? Du ser jo ut som en liten flicka!” (Det er faktisk en vanlig bemerkning jeg får..(annen klassisk kommentar: ”Where did you get that youngster?”)). Også han innleder en lengre samtale med meg, om hvor jeg bor, hva jeg studerer og så videre. Jeg glemmer i forfjamselsen å spørre om noe tilbake, og kommer meg til slutt på do. Fornøyd over nok en gang å bli husket.