Craig Thompson er en av de etterhvert mange tegneserieskaperne som skriver tegneserieromaner. Ofte vakre, skumle, ekle bøker med en lengre historie enn de korte, morsomme vi er vant til fra tegneserieblader. Tepper er en selvbiografisk bok om Thompsons første kjærlighet, ei jente han møtte på kristenleir. Vi får et innblikk i hans ikke så idylliske barndom, med mobbing, overgrep og streng, kristen moralisme, og hans forsøk på å rømme gjennom tegningene. Barndommen er bakteppet for Craigs møte med Raina, men forholdet til broren er også et tema i boken. Det er en rørende bok med fine svart-hvit-tegninger, som drar oss ned i mørket og opp i forelskelsen. Thompsons forhold til religion er spennende lesning, og hans tro blir behandlet gjennom boken - tro som et håp om en utvei fra en vanskelig hverdag, men også som noe som holder igjen og gjør hverdagen vanskelig.Det minner om Lene Asks erfaringer med en religiøs oppvekst i den kortere "Hitler, Jesus og farfar". Her skriver hun også om sitt oppgjør med religion og sin leten etter den forsvunne farfaren, en tysk soldat som gjorde hennes bestemor gravid under krigen, men så forsvant. Hun tegner naive tegninger som er veldig virkningsfulle og formidler historien godt. Også Lene mister barnetroen, og vil ta et oppgjør med det religiøse, men får det ikke til, av hensyn til en annens tro. Jeg har hørt rykter om at boken ikke er så selvbiografisk som den fremstår, men det gjør ingen ting, det er en søt liten historie uansett.
Rabbinerens Katt er en annen tegneserie som tar opp temaet religion og tvil. Boken ser ut som en barnebok, men inneholder den fineste tegneserien jeg har lest! Den er morsom, kritisk og vakker, med skjelvende tegninger og få snakkebobler. Den handler om katten til en rabbiner i 1930-tallets Algerie, og dens erfaringer, bl.a. dens kjærlighet til eierinnen, Zlabya, den nydelige datteren til rabbineren. Rabbineren har også en papegøye, og Zlabya klager over at papegøyen, som ikke har noe å si, skråler i vei, mens katten, som kunne fortalt mange fantastiske historier, er helt stum. Rabbineren, på den annen side, mener det er best slik. En dag spiser katten den skrålete papegøyen og får talens gave! Men den begynner det hele med å lyve om at den ikke har spist papegøyen, og rabbineren vil ikke la katten utøve dårlig påvirkning på Zlabya, så den nekter katten å være hos datteren. Det er ikke noe annet katten heller vil, enn å være hos Zlabya som stryker den så kjærlig, og rabbineren går med på å la katten være hos datteren hvis den først lærer om jødedommen og gjennomgår bar mitzva. Her begynner historien, med rabbineren og kattens diskusjoner om religion og gud og alt mulig annet. Katten er tydelig belest, og et smart dyr, som ikke lar seg overbevise av hva som helst. Dens religionskritikk og hån av store religiøse autoriteter er veldig festelig, og har en dypere diskusjon av religion enn de fleste tegneserier jeg har lest. Det er morsom religionskritikk uansett medium, faktisk. Katten er herlig ufordragelig og selvopptatt, og jeg elsket hele boken. Jeg er henrykt over å oppdage at det finnes en toer! (I aftenposten i dag så jeg en anmeldelse av en tegneserieversjon av "Den lille prinsen" - som jeg har vært svært skeptisk til, siden jeg er så glad i orginalen - og oppdaget til min forskrekkelse at det var Joann Sfar som hadde skrevet den også! Så kanskje jeg må gi den en sjanse..)
