Alt for tegneserier!

Tegneserier er et spennende medium. De kan formidle alt mulig, og på helt andre måter enn andre ting. Noe som ikke egentlig er morsomt i seg selv kan plutselig bli hysterisk morsomt i en tegneserie. Men de kan også formidle historier med dystre eller viktige tema. Jeg har nærmest vokst opp med tegneserier, Pappa hadde en masse Lucky Lucke, Asterix og Sprint under trappa, og der satt jeg mye og leste. Fra tegneserier har jeg lært mye om den ville vesten, Romerriket og andre ting. Og jeg fortsetter å lære fra tegneserier. Jeg tror ikke det finnes et eneste tema de ikke kan ta opp.

På Serieteket på det Deichmanske Bibliotek kan man få lånt alt mulig. Der har jeg lånt en av en tegneserietegner, Guy Delise, som ble med kona og msf (leger uten grenser) til Burma (Burma Cronicles, tror jeg den het). En veldig søt tegneserie, med naive tegninger og komiske situasjoner, men også en dyster bakhistorie i Burmas situasjon. Der fant jeg også "The Photographer", enda en mann som ble med msf på tur, til Afghanistan denne gangen. Denne består av både tegninger og bilder, og beskriver fotografens reise i Afghanistan og de menneskene han møter på der. En veldig spesiell bok. De vakre og skremmende bildene gjør at historien kommer så mye nærmere, og man får et annet bilde av Afghanistan enn man får i media. Her ser en de vakre delene av Afghanistan; flotte fjell, nydelige utsikter. Og mørke menn. Men også menn som smiler og leker med barna sine. Og ganske få damer...
Det finnes massevis av spennende, morsomme, grusomme, rare, sære, triste, tragiske, gode, dårlige tegneserier! Eller graphic novels, som noen liker å kalle det.

Fjomsedyr

Heisann. Tenkte jeg skulle kaste meg på bloggebølgen og skrive om ting JEG syns er morsomme, fine og spennende. Det er kanskje ikke noe verden trenger, men jeg kommer i alle fall til å underholde meg selv. Forhåpentligvis... :P Jeg har registrert meg på bloggurat.net.

Akkurat nå leser jeg "Mummipappa på eventyr" - en spennende bok for alle i alderen 9-90, står det bakpå. Her møter vi irriterende, pliktoppfyllende hemuler, store mymler, små mummier, nusselige nappetasser, fjollete fjomsedyr og late joksere. Jeg koser meg mens jeg leser om Mummipappa som nekter å fortelle om sitt lettsindige liv på reise med hatifnattene, og Mummimamma som håper han ikke forteller for mye om deres ville ungdom, men heller skriver "prikk, prikk, prikk". Boka er nok like mye skrevet for voksne som for barn, heldig for en stakkars forelder som blir tvunget til å lese det samme om og om igjen (jeg er heldigvis ikke i den situasjonen, men leser boka på senga for kjæresten min, som for så vidt maser like mye). Det er herlig å slippe unna virkeligheten litt, og kongelige eneherskere som elsker å skremme og overraske undersåttene sine med falske edderkopper og ekte okser er morsomt tidsfordriv! Jeg tror jeg må få tak i flere av Tove Janssons bøker! (På bildet ser du Fjomse-dyret (Sniffs pappa), Mummipappa og Jokseren (Snusmumrikens pappa)).

Lurer på om jeg kan være litt i slekt med Fjomsedyret.. Det samler på masse ting, men roter bort alt. Alle karakterene i Mummi-bøkene har på en eller annen måte et karaktertrekk som har blitt spesialisert og gjort til dominerende status. Man kan kanskje kalle det "master status" - de har en status som overskygger alle de andre. Hvis man tenker på Sniff (sønn av Fjomsedyret) for eksempel, så tenker man vimsete og redd, og glemmer litt at han er litt eventyrlysten, glad i mat, knapper og venner. Men det fine med Tove Jansson er at ingen er helt dominert av "hovedegenskapen" sin. Og at man alltid kjenner seg igjen i noe i alle karakterene hennes.